Typisk norsk å være typisk norsk



Både faglig og til daglig hører man uttrykk som ‘smaken av Norge’ og ‘typisk norsk’. Hva innebærer disse uttrykkene? Ikke minst, hvorfor er vi så opptatt av hva det vil si å være typisk norsk? Så nysgjerrige er vi, at vi setter det selv som tentamensoppgaver, på jakt etter å finne ut hva det egentlig vil si å være norsk.

Vi har ofte klart for oss hva det vil si å være fra et annet land. Jeg kunne lista opp alle de britiske stereotypene, hvis noen hadde spurt. Trenger jeg virkelig å ha den informasjonen innabords? Det er uansett sjelden noen faktisk er et levende eksempel på alle disse stereotypene. Joa, jeg har en grei indre forståelse av britiske mennesker, og jeg har en del forutinntatte holdninger, og forventninger, til hvordan briter egentlig er. Men dette er da ikke nyttig for meg, på skolen for eksempel?

I samfunnsfag går man igjennom kriger og konflikter i mellom land. Landene blir referert til som personer, og man bruker fraser som ‘Storbritannia ville’, ‘USA blandet seg inn’, ‘Sovjetunionen var uenig’ og ‘Sverige overga seg’ for å fortelle hva landene gjorde under konflikten. På denne måten er det ganske lett å forme seg noen tanker om hvordan alle menneskene i disse landene er, spesielt i forhold til kriger. Disse tankene gjør det lettere å forholde seg til landenes posisjon i konfliktene, finne sammenhenger og likheter, og kjennetegn på hvordan spesielle land oppfører seg i kontakt med andre. Uten at jeg hadde en generell ide om hvordan landene var, hadde jeg slitt mer med å finne eksempler på hvordan man snakker om land i samfunnsfag. Nå kunne jeg bare ta det jeg tenkte landet bedrev seg med i de fleste kriger, for å komme med eksemplene mine. Dessuten forenkler denne måten å tenke på hele konflikten, for det er jo faktisk landet under ett som gjør noe, uavhengig av om alle menneskene som bor der er enig med avgjørelsen.

I verden er det mange land, og ekstremt mange mennesker. Derfor er det mye lettere på verdensbasis å rett og slett snakke om landene, istedenfor å forholde seg til hvert enkelt lille menneske, for det ville blitt umulig. Vi er alle klar over at selv om et land mener noe, så mener ikke alle i landet det? Jeg tror vi alle sannsynligvis veit dette, men det er så mye lettere for oss å forholde oss til alt sammen i forenklede og generelle former. Og da stopper dette fjaset på verdensbasis, ikke sant? Nei da. Vi gjør det hele tida, på folkegrupper, skoler, familier, politiske partier*, vennegjenger og organisasjoner som elevråd. Hjelper dette oss?

Jeg tror at å forholde seg til verden via stereotyper faktisk hjelper oss, så lenge vi er klar over at det faktisk er det vi gjør. Hvis vi er overbevist om og realt mener at alle mennesker i et land er ett og det samme, så har vi bomma ganske kraftig. Jo mer forenkla ting er i hjernen vår, jo lettere er det for oss å kunne få plass til så mye så mulig av informasjon inni der, og klare å ha bra og grundige meninger. Jeg pleier å se for meg det som en prezi-presentasjon. Du zoomer inn på et tema, eller et land, la oss bruke Storbritannia som eksempel igjen, og der får du opp underkategorier. Under Storbritannia kan det stå Irland, Wales, England og Scotland. Videre kan man gå til England, og der kommer det enda flere underkategorier, før en kommer til de detaljerte greiene. Detaljerte greier vil da bli navn på mennesker en har lest seg opp på eller kjenner, konkrete hendelser med ordentlige folk, og spesielle datoer og bygninger. På denne måten bekymrer ikke hjernen din seg for alle disse detaljerte opplysningene, når det egentlig ikke spiller noen rolle, men den vet fortsatt hva Storbritannia er. Bivirkningen av denne måten å tenke, er jo naturligvis at du har stereotyper som blir mer og mer generelle jo lenger ut du kommer. Men jeg tenker at dette hjelper oss til å kunne så mye som mulig, samtidig, selv om det nødvendigvis ikke er helt presist.

Jeg vil nå ikke påstå at stereotyper er helt på jordet heller. Folk som bor i samme land deler ofte mye av kulturen deres, og det er det stereotyper ofte går på. Og det kort sagt den bokstavelige definisjonen av etnistitet. Det er ikke ut av det blå at folk som deler område, religion, og mye av påvirkningskildene sine ofte ender opp ganske like. Nei, alle nordmenn er ikke født med ski på beina. Likevel har vi sett og gått på snø hvert år av livene våre, som gir oss en fellesnevner ulik menneskene som bor i Nigeria har. Nordmenn er vokst opp med norsk natur, og gir oss et utgangspunkt for hvordan vi oppfatter annen natur. Folk som er oppvokst på samme sted som deg, deler dette utgangspunktet, og da kan dere dele mange av meningene deres om naturen rundt om i verden også. Dette er jo deler av kulturen din, og det blir ikke noe kultur hvis det bare er deg, man må være flere enn en for å kunne forme seg en kultur.

Ettersom verden blir ‘mindre’ og lettere tilgjengelig viskes forskjellene gradvis mer og mer ut. Mye fordi vi har mulighet til så mye mer påvirkning utenifra, og dermed skiller tenåringsgenerasjonen seg enda mer fra de før oss, for alle forandringene skjer så fort. Vi som vokser opp nå, kan ha venner fra hele verden. Det er fakta at en begynner å ligne mer og mer på de man bruker mye tid sammen med, og plutselig så har de to jentene fra hver sin side av verden flere likheter enn de to som er naboer.

Problemet når det kommer til norsk kultur og stereotyper, er at vi allerede befinner oss inne på den detaljerte greier-siden, fordi vi er midt oppi det selv. Vi sliter med å sette oss utenfor vårt eget perspektiv, og å glemme den konkrete og detaljerte informasjonen vi allerede vet. På en måte er jo kanskje dette nyttig, for vi slipper å zoome så langt inn for å komme oss til det dagligdagse livet vårt. Norge som land skulle ikke egentlig bety så mye for oss når vi allerede er klar over alle de konkrete forskjellene, og allerede har delt opp informasjonen.

Som nordmenn bryr vi oss allikevel om hvordan Norge ser ut fra andres perspektiv. Vi vil vite om stereotypene deres stemmer med hvordan ting egentlig er, for å sjekke hvor gale våre egne egentlig kan være. Vi vil så gjerne finne ut hva smaken av Norge er, hva som er typisk norsk, vi vil vite de norske stereotypene. De vi selv ikke er innebygd med, for synet vårt på Norge er for omfattende. Jeg tror det er derfor vi alltid spør utlendinger hva de mener om Norge og derfor vi aldri klarer unngå et par setninger med ‘as opposed to in Norway, where we…’ i engelsk.

Etter min mening er det akkurat det som er å være typisk norsk, å bry seg om hva det vil si å være typisk norsk. Så vidt jeg vet så er det ingen av de andre landene som bryr seg om hva det vil si å være typisk norsk, for de har allerede stereotypene sine på plass. Norge er heller ikke spesielt stort, eller med mye innflytelse rundt i verden, uavhengig av hva vi tenker vi burde ha. For selv om vi er et rikt land med vestlig kultur, er vi ikke i nærheten av en av verdensmaktene, så vi må pent bare holde ut med tullet til USA litt lengre. Dermed er det sikkert ikke alle som har hørt om Norge (kremt USA kremt), og heller ikke har noen stereotyper for landet vårt og menneskene som bor i det.

Drivkraften vår til å finne ut hva som er smaken av Norge syns jeg er ganske fascinerende. Jeg vil ikke komme med eksempler på hva alle nordmenn mener, fordi jeg er for klar over at det ikke stemmer. Jeg er imidlertid veldig enig med meg selv i at det mest typiske norske trekket er å ville vite hva som er typisk norsk. Det er det som spiller inn når lærerne lager tentamensoppgaver for å vite hva elevene syns om Norge, og det er det som gjør at jeg velger denne oppgaven, for å formidle min konklusjon og håpe at noen er enige.

Kommentarer

kommentarer

Forfatter: RuthElise

Del denne artikkelen på
468 ad
Start chat
1
Close chat
Hei! Takk for at du besøker oss! Trykk på knappen under for å starte en chat.

Start chat